Innledning

 

Alle på gruppa hadde stor reiselyst, derfor bestemte vi oss for utenlandsprosjekt og siden Afrika som reisemål. Deretter valgte vi HIV/AIDS som tema for prosjektet. Når man skal ha et forskningsprosjekt i den 3. verden, er HIV/AIDS et tema som er svært aktuelt. Vi syntes også at det virket interessant, derfor var valget lett. Grunnen til at vi endte opp i Mbala, Zambia, er et resultat av gode kontakter.

 

I Mbala er det mange Non Governmental Organizations (NGO) og privatpersoner, så vel som det offentlige, som jobber med HIV/AIDS-problematikken. Det at så mange ulike aktører jobber med de samme programmene, gjør det vanskelig å få tak i arbeidsfordelingen mellom dem. Det er et nært samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene. Man kan si at det offentlige koordinerer de private aktørene. Derfor har vi ikke lagt vekt på å skille mellom det statlige og de forskjellige private aktørene.

 

Mens vi har utført prosjektet vårt i Mbala, har vi fått personlige opplysninger om både fagpersoner og enkeltindivider. Disse opplysningene ble presentert oss i en konfidensiell setting, så av etiske hensyn har vi valgt å utelate dette fra rapporten.

 

Gjennom rapporten velger vi å definere HIV/AIDS som en pandemi. En pandemi er en epidemi som sprer seg til store deler av verden (Aschehoug og Gyldendals Store Ettbinds Leksikon 1995). Vi kommer også til å snakke en del om stigma og stigmatisering i rapporten. Stigmatisering er å tillegge et individ eller en gruppe en rekke negative egenskaper på bakgrunn av et bestemt kjennetegn, et stigma. Stigmatisering kan skje på bakgrunn av kroppslige skavanker, seksuell legning, etnisk tilhørighet eller sosial posisjon (Gyldendals hjemmesider 2003).

 

Vi har valgt å legge stor vekt på vårt møte med feltarbeid og arbeiderne i Home Based Care. Dette er noe som vi kan sammenligne med hjemmesykepleien i Norge. Grunnen til at vi vil vektlegge denne opplevelsen mer enn andre, er at denne gjorde veldig sterkt inntrykk på oss. Mange sider ved dette besøket kan diskuteres på forskjellige måter, noe vi vil gjøre videre i rapporten.

 

Vi har valgt å presentere stoffet på den måten vi syns blir mest oversiktlig og ryddig for leseren. Først presenterer vi problemstillingen vår, og våre tanker rundt denne. Deretter blir det en kort litteraturgjennomgang før faktadelen. I faktadelen tar vi for oss Zambias historie, økonomi, kultur, språk og tradisjoner. Så tar vi for oss fakta om Mbala og fakta om HIV/AIDS.

 

I metodekapittelet vil vi gå igjennom de ulike metodene vi har benyttet oss av under prosjektet, og hvorfor vi valgte disse. Deretter blir det en kort presentasjon av hva som blir gjort for å bekjempe HIV/AIDS i Mbala, og hvem vi har vært i kontakt med der.

 

Da vi var i Mbala hadde vi en liten intervjurunde. Denne legger vi frem som en egn del.  Diskusjonsdelen vår har vi delt inn i to deler, metodediskusjon og diskusjon i forhold til problemstillingen vår. Til slutt vil vi ha en kort avslutning.

En kort oppsummering av vår tid i Mbala

Vi kom til Lusaka, Zambia, etter en lang flytur med British Airways fra Gardermoen via London. En natt tilbrakte vi på Chachacha gjestehus før vi reiste videre til Mbala. Mrs. Pamela Zulu møtte oss i Lusaka, kjøpte bussbilletter til oss og ordnet opp. Hun er selv sosialarbeider, så vi hadde mye å snakke om. Bussturen opp til Mbala var langt mer komfortabel enn det vi hadde forestilt oss, så vi sov store deler av turen. Etter ca. 12 timer på bussen var vi endelig framme. Da vi ankom Mbala hadde Mr. Kafula Chisanga møtt opp for å ta imot oss. Både han og Pamela Zulu er ansatt i kommunen på Department of Development and Planning, og de var våre veiledere gjennom prosjektperioden.

 

Neste dag ble vi vist rundt på alle de ulike kontorene i kommunen, og vi fikk hilse på de fleste av de ansatte der. Så satte vi oss ned sammen med Mr. Chisanga på hans kontor, og laget et program for hele oppholdet vårt. Hver onsdag hadde vi rapport skriving på programmet, og i helgene reiste vi på utflukter rundt om i regionen. I tillegg hadde vi gruppemøte hver kveld der vi snakket om dagens opplevelser, og de ulike inntrykkene vi satt igjen med. På disse kveldsmøtene forberedte vi oss også til neste dag.

 

Oppholdet vårt ble avsluttet med en fest for alle de vi hadde hatt kontakt med. Vi serverte forfriskninger og fingermat, så folk virket fornøyde. I løpet av kvelden ble det mye sang og latter, og litt dans.

De tre ukene vi tilbrakte i Mbala gikk så altfor fort, og plutselig var dagen for avreise kommet. Det var en trist avskjed med alle de nye vennene våre, men tanken på ferietur hjalp på humøret. 

Problemstilling

 

Hvordan jobbes det i forhold til HIV/AIDS i Mbala, og hva slags forhold har folk til pandemien og det arbeidet som blir gjort?

 

Vi ville se både på det konkrete som ble gjort i forhold til HIV/AIDS, og på de metoder som ble brukt. Det var viktig for oss som er sosionomstudenter å se på ulike arbeidsmetoder. Dette for å få nye impulser og for å sammenligne med det vi har lært på skolen.

 

Nedenfor har vi skrevet ned noen førforestillinger som vi underveis i prosjektet ville forsøke å bekrefte eller avkrefte:

-         HIV-smittede og AIDS-syke er stigmatisert.

-         Folk generelt i Mbala har problem med å snakke åpent om HIV/AIDS, da dette tema er forbundet med seksualitet.

-         Seksualitet er tabu.

-         Det er større stigma rundt kvinner med HIV/AIDS, enn det er rundt menn med HIV/AIDS.

 

Litteraturgjennomgang

 

Prosjektperioden vår startet høsten 2002. Vi hadde da valgt temaet HIV/AIDS og vi ønsket å finne ut noe om dette i Zambia. Vi fant fort ut at vi måtte innhente en god del informasjon om både temaet og landet før vi reiste.

 

Vi lånte bøker på biblioteket om Zambia. I tilegg fikk vi tak i en god del informasjon på blant annet nettsidene til NORAD og UNAIDS, og fra ressurspersonene våre; Per Kristian Storevik, Elin Leikanger og Rønnaug Leite.  Å lære om et fremmed lands historie, kultur og tradisjoner er en tidkrevende prosess. Vi valgte å dele informasjonen inn i ulike deler, og fordelte delene mellom oss. Dette la vi fram for hverandre. Vi hadde også et møte med tre zambiske studenter som studerer i Trondheim. Vi møtte dem på Studentersamfunnet, og fikk svar på spørsmål vi lurte på om landet generelt.

 

Litteraturen vi har brukt om temaet HIV/AIDS har vi stort sett funnet på internett. Vi har også funnet noen bøker på skolebiblioteket på HIST og på hovedbiblioteket i Trondheim.

I tillegg har vi fått utdelt noe skriftlig informasjon fra fagpersonene vi snakket med i Zambia. Som vi kommer tilbake til under metodekapittelet, har vi fått det meste av informasjonen gjennom intervju. 

 

Det vi har fått av skriftlig informasjon fra våre ressurspersoner, har vi tilgjengelig om ønskelig. 

 

Zambia

Før kolonitida og kolonitida

Helt tilbake til steinalderen har det bodd folk i Zambia, og det er gjort mange arkeologiske funn etter disse. Men forfedrene til de nåværende innbyggerne i Zambia, kom til området rundt år 700 (Vilby 1997). De første europeerne som gikk inn i Zambia var portugisiske oppdagelsesreisende i ca. 1790 (Aschehoug & Gyldendals Store Ettbinds Leksikon 1995).

 

Store deler av Zambias nyere historie og landets grenser, har blitt utformet av Cecil Rhodes. Han var en av det britiske imperiets store menn, og ga navn til to afrikanske land: Nord–Rhodesia (Zambia) og Sør–Rhodesia (Zimbabwe) (Vilby 1997).

 

Det var på 1850-tallet at europeerne for alvor fatta interesse for Afrika. ”The scramble for Africa”, eller slaget om Afrika fant sted i 1884. Det er ikke snakk om krigshandlinger her, men et møte der Europa delte det afrikanske kontinentet mellom seg. Cecil Rhodes representerte Storbritannia i denne striden, og han vant denne delen av kontinentet. Koloniherrene grunnla omfattende gruvedrift i landet, og ”British South Africa Company” (BSAC) stod for mange av disse med Cecil Rhodes som leder. Afrikanerne ble tvunget til å jobbe i gruvene til BSAC, så britene hadde kontroll på store resurser både i form av arbeidskraft og kobbergruver. Først i 1924 ble landet offisielt en britisk koloni (ibid.).

 

Fra 1930 starta den hvite befolkningen å jobbe for at Nord–Rhodesia skulle gå i union med Sør–Rhodesia, slik at de kunne få større makt. Denne unionen ble vedtatt i 1953, og i de neste ti åra var Zambia i praksis lagt under to herskere. Delvis som en britisk koloni og delvis som en koloni under Sør–Rhodesia, i alle fall økonomisk. For eksempel gikk beskattingen og inntektene av kobberproduksjonen i nord (Zambia) til oppbygging og industriutvikling i sør (Zimbabwe). Så dette var en dårlig allianse for Zambia, og det er en av grunnene til at landet er så fattig og lite utbygget også i dag (ibid.).

Historie og politikk fra frigjøringa og fram til i dag

Etter 2.verdenskrig begynte de nasjonale strømningene i Zambia å bli sterkere. Gjennom ideelle foreninger vokste den politiske bevisstheten fram blant folket, og på slutten av 40-tallet ble Northern Rhodesia African Congress (NRANC) stiftet med Harry N’kumbula som leder. De kjempet mot den tidligere nevnte føderasjonen med nabolandene Malawi og Zimbabwe, men som sagt ble ”Den sentralafrikanske føderasjonen” likevel en realitet i 1953. Rundt 1955 ble den mislykkede kampen mot føderasjonen til en kamp for full selvstendighet for Zambia, hvor kjernen av motstanden var samlet i NRANC. N’kumbula hadde imidlertid vist seg å være for slapp for mange i forbindelse med føderasjonsmotstanden, og i 1958 brøt en mer radikal gruppe ut av NRANC og dannet Zambia African National Congress (ZANC). Dette partiet ble ledet av den kommende presidenten Kenneth David Kaunda, og parolene deres var ”Én mann, én stemme” og ”Uavhengighet nå”. I 1959 brøt det ut uroligheter og den føderale regjeringen innførte unntakstilstand. I denne sammenhengen ble ZANC forbudt, og Kaunda arrestert. Dette styrket imidlertid bare opposisjonen. I stedet for ZANC ble partiet United National Independence Party (UNIP) dannet, og da Kaunda ble løslatt i januar 1960 ble han mottatt som en helt.

 

Etter hvert ble føderasjonen svakere. Til tross for at de lokale hvite var ivrige på å beholde føderasjonen, var den afrikanske motstanden innbitt og dessuten hadde britene forandret kolonipolitikken sin. I 1962 kom en ny og noe mer liberal forfatning, med det resultat at det ble dannet en svart koalisjonsregjering under koloniadministrasjonen samme år. Med dette var frigjøringsprosessen ordentlig i gang. To år etter ble Kaunda bedt om å danne regjering av guvernøren, og London-konferansen om Zambias nye forfatning ble innledet samme år. Kort fortalt kunne Zambia heise flagget den 24.oktober 1964 som et fritt land – en republikk med Kaunda som sin statsminister og president. Etter dette gjorde staten en omfattende investering på forsømte områder som utdanning og helse. Å gjøre landet selvforsynt med strøm ble også høyt prioritert.

 

Presidenten la vekt på moral og filosofi, og lanserte humanismen som Zambias nasjonale filosofi. ”Humanismen skulle sette mennesket i sentrum, ha røtter i den afrikanske tradisjonen for kollektivitet, gi innbyggerne like muligheter og innebære lojalitet overfor fellesskapet. En slags afrikansk sosialisme iblandet en god del kristendom og borgerlige dyder” (Holm 1997, side 48.). I politikken gav dette seg utslag i at staten kjøpte aksjemajoriteten i mange virksomheter, satte i gang mange rene statlige virksomheter, og det skjedde en ”zambianisering” av både privat og offentlig sektor. I denne perioden forlot mange hvite landet. På midten av 60-tallet innførte Zambia sanksjoner mot hvite regimer i Afrika, og støttet frihetsbevegelsene i Rhodesia, Sør-Afrika, Mosambik, Angola og Namibia. Dette resulterte i økonomisk sjikane, sabotasje og militære aksjoner fra de rasistiske regimene i nabolandene, noe som fikk økonomiske konsekvenser for landet.

 

I 1972 ble Zambia ettpartistat, blant annet for å unngå etniske splittelser i landet. Kaunda styrte til tider hardt; gjennom hele hans regjeringstid ble det opprettholdt en unntakstilstand som hadde blitt innført av guvernøren like før selvstendigheten. Unntakstilstanden gav presidenten lov til å berøve folk friheten uten domstolkjennelse når han anså landets sikkerhet eller stabilitet i fare. Loven ble formelt holdt oppe på grunn av nabolandene, men ifølge kritikere misbrukte Kaunda dette overfor politiske motstandere. På den andre siden har ikke Zambia, som mange av sine naboland, hatt noen borgerkrig.

 

Opp gjennom 80-årene vokste den politiske motstanden mot Kaunda og ettpartisystemet, samtidig som at dets administrasjon som ble anklaget for inkompetanse, favorisering av slektninger/venner og byråkrati.

 

I 1990 førte en nesten kollapsende økonomi og politisk frustrasjon til opprør og forsøk på militærkupp. Dette førte til at ettpartistaten ble avskaffet og i 1991 ble det holdt frie valg. Det ble vunnet av Movement for Multiparty Democracy (MMD). MMDs Frederick Chiluba (som hadde vært fengslet av Kaunda) ble Zambias andre president. Han lovte demokrati og en transparent, kontrollerbar regjering, men hadde et dårlig utgangspunkt. Zambia hadde 7 milliarder USD i utenlandsgjeld og landet var i verre forfatning enn det hadde vært ved frigjøringa i 1964. Chiluba innførte markedsøkonomi i landet. Dette førte imidlertid til økt arbeidsløshet og høyere priser.

 

Før valget i 1996 ble lovene endret slik at Kaunda ble forhindret fra å stille som presidentkandidat, og det foregikk åpenbar sjikane av opposisjonspartiene. I 2001 erklærte Chiluba at han ville forandre grunnloven slik at det ble mulig for han å sitte en tredje periode. Men reaksjonen fra folket var enorm, i tillegg til økende beskyldninger om korrupsjon. Chiluba valgte å utnevne Levy Mwanawasa som sin etterfølger, og ved valget 27.desember 2001 vant MMD igjen. Valget var imidlertid tvilsomt. I dag er det fremdeles Mwanawasa som er president. Han har erklært kamp mot korrupsjonen, noe som har resultert i flere arrestasjoner.

(Kilder: Holm 1997, Dubell 1980, NORADs hjemmesider)

 

 

Økonomi

Etter frigjøringen i 1964 så Zambias økonomiske framtidsutsikter meget lyse ut. Daværende president Kenneth Kaunda uttalte at ” for en initiativrik Zambier er kun himmelen grensen..” Men 25 år senere var Zambia det landet i verden med mest gjeld, sett i forhold til folketallet. Vi vil først gi en kort innføring i hvilke inntekstkilder Zambia har, før vi går igjennom den økonomiske utviklingen til landet.

 

Landbruket utgjør ca 17 prosent av landets nasjonalprodukt og er dermed ikke så stor inntekstkilde for landet. Den dårlige utnyttelse av landbruksmulighetene kan forklares med svake transportsystemer og dårlig infrastruktur. Dette har vanskeliggjort distribusjon av frø og kunstgjødsel. I tillegg gjør dette det vanskelig å lagre og markedsføre landbrukets produkter. Ca 91 prosent av bøndene dyrker kun til eget bruk. De viktigste landbruksvarene er mais, jordnøtter, hirse og tobakk.

 

Nesten halvparten av Zambia er dekket med skog, men kommersiell skogbruk finnes kun i kobberbeltet. Befolkningen på landsbygda bruker trærne til å bygge hytter og hus og som energikilde.

 

Fiskeri er en viktig økonomisk tilleggsaktivitet i mange landområder. Det er store mengder fisk i sjøene og flodene, og disse selges til byene. Industrien utgjorde i 1995 ca. en fjerdedel av nasjonalproduktet. Her importeres stort sett råvarer fra utlandet, og produseres for hjemmemarkedet. Virksomheten finner sted i Lusaka området og i Kobberbeltet.

 

De viktigste varene er matvarer, tobakk, metallprodukter, papirprodukter og kjemikalier.

Den aller viktigste inntekstkilden til Zambia er kobber. Dette har det vært helt siden kolonitiden. Pengene kolonimakten fikk inn gjennom kobbereksporten, ble i liten grad investert i utviklingen av menneskelige ressurser gjennom utdanning. De ble heller ikke i noen stor grad benyttet til å bygge opp alternative økonomiske sektorer som landbruk og produksjon. Det ble altså satset på kobber som inntektskilde for landet. Dermed er de internasjonale kobberprisene avgjørende for landets økonomiske skjebne.

 

 

 

Økonomisk utvikling

Etter frigjøringen i 1964 var kobberprisene stigende, og president Kaundas uttalelse om framtiden høyst berettiget. Men Kenneth Kaundas regjering gjorde den samme feilen som kolonimakten. Med sin humanistiske filosofi, satset han i høy grad på menneskelige ressurser. Kobbergruvene fikk imidlertid fortsatt lov til å dra hovedvekten av det økonomiske lasset. Problemene meldte seg i begynnelsen av 1970-årene. Da falt kobberprisene drastisk, samtidig som oljeprisene økte til det dobbelte. Etter noen år måtte Zambia eksportere 4 ganger så mye kobber for å kunne importere like mange utenlandske varer som før. Men utbyttet fra kobbergruvene var minkende, og landet måtte ta opp lån for å klare brasene. De tok opp det første lånet fra IMF (International Money Foundation) i 1971, noe som førte til en rekke nye lån i årene framover. Disse var ledd i økonomiske stabiliseringsprogrammer. IMF tilbød en ”redningspakke” med forskjellige inngrep i økonomipolitikken. Inngrepene gikk ut på at statens budsjettunderskudd skulle minke, importen skulle begrenses og lønningene skulle fastfryses. Dette programmet gikk ut fra at kobberprisene skulle øke, men det gjorde de ikke. Dermed satt Zambia tilbake med en rekke nye dyre lån og mye gjeld. Kaunda tok også opp lån hos Verdensbanken, med samme resultat (Holm 1997).

 

I 1987 brøt Kaundas regjering med IMF og Verdensbanken. De klarte ikke presset lengre, og bestemte seg for å kun avbetale gjeld og renter med 10 prosent av de årlige valutainntektene. Dette førte til at Zambia ble suspendert fra andre hjelpeprogrammer, som var avhengige av Verdensbankens velsignelse. I 1989 måtte Kaunda søke Verdensbanken om støtte igjen, da han innså at Zambia ikke klarte å løse den økonomiske krisen alene. Lånebetingelsene ble strengere. Et krav var at matvaresubsidiene skulle kuttes ned på. Dette førte til at mange mennesker ikke hadde råd til deres daglige maismel (ibid.).

 

For godt og vel hundre år siden, var det slavehandel i Zambia. I dagens politiske debatt er slavebegrepet gjeninnført. Mange mener at de er blitt gjort til gjeldsslaver til fordel for utenlandske interesser.  Fattigdommen er stor i landet, og mange mener at dette er hovedårsaken til den enorme spredningen av HIV/AIDS i landet (ibid.).

 

 

 

Kultur, språk og tradisjoner

Zambias befolkning består av ca 70 forskjellige stammer (Illustrert Vitenskaps oppslagsverk 1996). Ingen stamme har direkte flertall, og ingen stamme utgjør mer enn ti prosent av befolkningen. For ikke å favorisere et lokalspråk, er engelsk blitt offisielt språk på grunn av kolonialiseringen (Dubell 1980).

 

Kolonialismen medførte store kulturelle og sosiale forandringer. Europeerne tok jorden fra de opprinnelige innbyggerne og trakk de unge mennene til byene og gruvene som arbeidskraft. Hele det sørlige Afrikas historie med rasekonflikter mellom svarte og hvite, har gitt resten av verden et forvrengt bilde av området og tilslørt dets kulturelle mangfold. I store deler av det sørlige Afrika avspeiler den svarte kulturen ofte hvite forbilder. Arkitektur og byplanlegging er typiske eksempler. I de moderne byene har man istedenfor å skape en egen afrikansk stil, heller etterlignet vestlige stilarter og da spesielt Storbritannia. (Illustrert Vitenskaps Leksikon 1996).

 

De forskjellige kulturelle ulikhetene vedlikeholdes blant annet i kraft av språklige ulikheter. Flertallet snakker ulike bantuspråk, men trass språklige ulikheter er det mulig for mange av de forskjellige folkegruppene å kommunisere. De viktigste stammespråkene er bemba helt i nordøst, nyanja i øst og tonga i sør. Selv om de fleste kaller seg kristne, er det mange som dyrker tradisjonelle animistiske religioner. Troen på magi og gode og onde ånders kraft er en viktig del av den innfødte religiøse tro (ibid.).

    

 Hverdagslivet preges av at folk bruker og oppfatter naturen forskjellig. For småbønder er det viktig å eie jord. De har en sterk tilhørighet til sitt hjemsted og en klar bevissthet om hva som gjør det spesielt i forhold til andre distrikter. Nasjonalistisk tenking er relativt nytt i Afrika. Før kolonialiseringen var det folkegruppene som skapte en fellesfølelse. Denne stammelojaliteten er ikke lenger like utbredt og nødvendig som det var tidligere. Zambia har en kort historie som selvstendig nasjon, og derfor har man forsøkt å skape en nasjonal lojalitet basert på prinsipper om demokrati og likhet (ibid).

          

 Zambia vedtok etter flere års forsinkelser sin likestillingspolitikk i 2000. Denne danner et godt utgangspunkt og rammeverk for likestillingsarbeidet, men foreløpig har det statlige likestillingskontoret ikke kommet særlig langt i å sette politikken ut i livet (Norads nettsider). Menn har fortsatt en sterk stilling i det zambiske samfunnet. I familien er det mannen som formelt er overhodet, og mellom ektefeller er det han som bestemmer. Dette gjelder også ved seksuelle forhold; om, hvor og når har kvinnen ingen stemmerett. Det er også mer akseptert at mannen har både andre kjærester og andre koner (ibid).

  

 Den tradisjonelle arbeidsfordelingen mellom kjønnene blir fortsatt ivaretatt i Zambia. Det vil si at kvinnens viktigste rolle er å være hustru og mor, samtidig som hun har hovedansvaret for dyrkingen av familiens jord. Menn er mer mobile og deres oppgaver finner ofte sted utenfor boplassen eller landsbyen. Mannens viktigste roller var tidligere som jegere eller krigere. I dag har industrialiseringen ført til at jegere og krigere har blitt til gruvearbeidere eller industriarbeidere (Skjønsberg 1980). Det er stort sett mennene som tar seg av de samfunnsmessige oppgavene, i tillegg til at de er de øverste autoriteter både innen familien og i forhold som berører stammen. I praksis er det kvinnene som fungerer som familiens overhode, på grunn av at zambiske ektemenn ofte erborte fra sine familier og hjem i ett og to år på arbeid i gruver eller fabrikker i byene (Illustrert Vitenskaps Leksikon 1996).

     

Arbeidsfordelingen er noe annerledes i byene. Her er ofte mannen den som forsørger hele familien, mens kvinnene bruker mye tid på husarbeid og køståing for å handle matvarer. Den nye uavhengigheten er enda tydeligere blant kvinnene som har flyttet til byene for å arbeide. Men den tradisjonelle holdningen til kvinners stilling fører til at de ofte får de mest utakknemlige jobbene og lav lønn. Diskriminering skjer på arbeidsmarkedet ved blant annet lavere lønn for likt arbeid. Derfor er mange kvinner blitt selvstendig næringsdrivende som for eksempel lager og selger mat og klær langs veiene. Selv om fortjenesten er liten, gir det kvinnene økonomisk fotfeste til å klare seg i byene, og det gir dem håp om senere finne seg bedre arbeid og oppnåelse av full økonomisk uavhengighet. Mange av de kvinnene som har vokst opp i byene, har allerede en slik uavhengighet (ibid.).

Mbala

Mbala er en av 73 kommuner i Zambia. Kommunen ligger helt nord i landet, i Nordprovinsen, og er 10 832 km². I 2000 var folketallet 161 533, i følge et oppslag på et kommunalt kontor. Dette fordeles på ca 88 % i landlige områder og ca 12 % i urbane områder. Størsteparten av kommunen er savannelandskap og ligger på et platå ca 1600 m.o.h. Hovednæringsvegen her er jordbruk og litt markedssalg, som det ikke blir mye inntekter av. Det er stort sett selvbergingshushold, som drives på tradisjonelt vis. Hovedproduktet er mais. Andre viktige produkter er bønner, peanøtter og millet (hirse).

 

Det offisielle språket er engelsk, men i dagligtale bruker folk sitt eget språk. I dette området snakker de hovedsaklig mambwe, men også en god del bemba. Ungene i Nordprovinsen lærer bemba på skolen, men etter noen år blir det mer engelskundervisning. I Mbala er det 29 ulike kirkesamfunn, og folk flest er flittige kirkegjengere.

 

For å etablere effektive tiltak mot slavehandel og tysk press mot området, ble Fife (nå Nakonde på zambisk side av Tanzaniagrensa) og Abercorn (Mbala) etablert som overvåkingsposter for BSAC, jfr historiedelen . 1893 blir regnet som grunnleggingstidspunktet for Abercorn, selv om overvåkningspostene egentlig ble etablert noe før. På 1900-tallet ble nordøst Rhodesia inndelt i fire provinser; Chambeshi, Tanganyika, Mweru og Luapula. Abercorn ble hovedstad i Tanganyikaprovinsen. Utbruddet av 1. verdenskrig innebar også at koloniene ble innblandet. Abercorn ligger nær grensa til Tanzania og den tyske krigsmakta, så i 1914 og 1915 var det harde kamper her. Til slutt overga tyskerne seg i Mbala den 25.11. i 1918. Det er satt opp en bronseplate med inskripsjon til minne om denne hendelsen.

 

Etter at de britiske kolonistyresmaktene selv overtok etter BSAC i 1924, ble hovedkvarteret for Nordprovinsen værende i Mbala. Nå vokste det fram en offentlig administrasjon innen helse, utdanning, landbruk etc her.

 

I 1964 ble Zambia frigjort fra britisk koloniherredømme, og Abercorn ble hetende Mbala. For Mbala sin del innebar frigjøringa starten på en tilbakegang som har vart fram til i dag. Den zambiske regjeringa flyttet gradvis provinsfunksjonene fra Mbala til Kasama som etterhvert utviklet seg til å bli den nye provinshovedstaden. Mbala greide verken  å tilrettelegge forholdene lokalt eller markedsføre seg med tanke på investeringer utenfra. Dette kunne kompensert for tapet av offentlige funksjoner og arbeidsplasser. Det er tydelige spor som viser at byen i sin tid var ganske flott, men vedlikeholdet er blitt forsømt og forfallet har tatt over. (Storevik 1998)

 

HIV og AIDS

 

Som blivende sosialarbeidere har vi valgt å se på HIV/AIDS-problematikken fra en sosial mer enn en medisinsk vinkel. Som en introduksjon velger vi likevel å ta med litt medisinsk fakta om pandemien og statistikker. Vi vil så prøve å si noe om hvilke sosiale og økonomiske konsekvenser HIV/AIDS har på et land som Zambia.

Hva er HIV og AIDS?

HIV står for humant immunsvikt virus. HIV-infeksjon gir vanligvis verken sykdomstegn eller sykdomsfølelse i første omgang. De fleste som er smittet er friske og uten symptomer i flere år. Det ser imidlertid ut til at HIV-infeksjon i de aller fleste tilfeller før eller siden utvikler seg til livstruende sykdom – AIDS (Statens helsetilsyns hjemmesider 2003).

HIV-infeksjon er en livsvarig tilstand, enten den gir symptomer eller ikke. En kan derfor være smittet og bringe smitten videre uten å vite om det (ibid).

AIDS - ervervet immunsvikt syndrom - er betegnelsen på en sammensatt sykdomstilstand som er forårsaket av HIV-infeksjon. AIDS kjennetegnes bl.a ved at kroppens immunforsvar, som har som oppgave å uskadeliggjøre smittestoffer (virus, bakterier, sopp), er brutt sammen. Når immunforsvaret svikter, kan infeksjoner som vanligvis ikke er farlige, være livstruende (ibid).

Smittemåter

HIV kan overføres fra en smittet til en usmittet person ved samleie uten kondom, ved overføring av infisert blod/blodprodukter eller ved deling av sprøyter/sprøyte spisser. Det kan også smitte fra HIV-positiv mor til foster/barn under svangerskap eller ved fødsel (ibid).

Hos en smittet person kan en finne HIV i alle kroppsvæsker. Det er imidlertid bare blod, sæd og skjedevæske som har praktisk betydning i smittesammenheng. Det er påvist at HIV kan overføres gjennom morsmelk. HIV smitter lettere hvis en av partene har andre seksuelt overførbare sykdommer (ibid).

Utbredning av smitte

Afrika sør for Sahara er den verst påvirkede regionen i verden med 29.4 millioner som lever med HIV/ AIDS.

I følge tall fra Living Conditions in Zambia 1998, kalkuleres det at 13,2 % av den voksne befolkningen i Mbala er smittet (JCTR Bulletin no 54, fjerde kvartal 2002). For Zambia i sin helhet er antallet smittede estimert til 870 000 av vel 9 mill innbyggere (Globasstat sine hjemmesider 2003). Den forventede levealderen er 43 år (NORAD sine hjemmesider 2003).

Konsekvenser av HIV/AIDS

HIV/AIDS er i dag den viktigste dødsårsaken i Afrika. I motsetning til mange andre sykdommer rammer den først og fremst mennesker i produktiv alder som har ansvar for produksjon og utvikling, og omsorg for barn og gamle (NORAD 2002)

 

I følge NORAD får det store konsekvenser for et lands sosiale og økonomiske utvikling når nær halvparten av den voksne befolkningen i et land dør. Under har vi summert opp noen av disse konsekvensene:

• Merkbar nedgang i levealder
• Husholdningene rammes spesielt hardt
• Kvinner er mest utsatt for smitte
• Landet har ikke greid å bygge opp systemer som fanger opp foreldreløse barn
• Produktiviteten i landbruket stuper; vanskeligere å produsere nok mat
• Familier og samfunnsstrukturer bryter sammen fordi så mange blir syke og faller fra.
• De unges fremtid blir usikker
• Det blir generelt færre arbeidstakere i produktiv alder
• Overbelastning på et allerede svakt helsevesen, også kvalifisert helsepersonell blir syke.
• Utdanningssektoren rammes ved at det blir mangel på lærere, ved at barn holdes hjemme for å ta seg av syke slektninger og ved at familiene ikke lenger har råd til å betale skolepenger.
• Offentlig sektor er generelt sterkt rammet ved at ansatte blir syke og dør, og at det blir stadig vanskeligere å erstatte nøkkelpersonell.

(ibid.)

Metode

 

Villhelm Aubert definerer metode slik: ”En metode er en fremgangsmåte, et middel til å løse problemer og komme frem til ny kunnskap. Et hvilket som helst middel som tjener dette formålet, hører med i arsenalet av metoder” (Dalland 2002, s. 71).

En skiller mellom kvantitative og kvalitative metoder. De kvantitative metodene tar sikte på å forme informasjonen om til målbare enheter som gir oss muligheter til å foreta regneoperasjoner, som det å finne gjennomsnitt og prosenter av en større mengde. De kvalitative metodene tar i større grad sikte på å fange opp mening og opplevelser som ikke lar seg tallfeste eller måle. ( Dalland 2002).

Valg av metode

Før vi reiste til Mbala visste vi lite om hvordan opplegget vårt ville bli. Alt var avhengig hvem vi kom i kontakt med og hvordan vi ble tatt imot. Vi laget derfor på forhånd kun en bred plan over hvilke metoder vi ønsket å benytte oss av:

 

Intervju av sosialarbeidere: vi ønsket å få sosialarbeiderne til å fortelle hvordan de arbeidet i kampen mot HIV/AIDS, hvilke prinsipp og ferdigheter de brukte og om disse så ut til å fungere.

 

Intervju av HIV smittede / AIDS syke: Vi ønsket å få vite noe om hvordan de opplevde samarbeidet med sosialarbeiderne, om de opplevde at de fikk hjelp og ble tatt på alvor. I tillegg ønsket vi å høre noe om hvordan det er å være smittet i Mbala.

 

Observasjon: Vi håpte å få være med sosialarbeidere i felten for å se konkret hva de gjorde.

 

Vi ønsket å benytte kvalitative metoder for å belyse problemstillingen vår. Vi ville prøve å sluke inn mest mulig av informasjon den korte tida vi skulle være der. Vi planla å ha rapportmøter hver kveld for å bearbeide all informasjonen.

Å intervjue fagpersoner

En av metodene vi ville bruke for å finne ut hva som ble gjort i kampen mot HIV/AIDS i Mbala, var å intervjue folk som jobbet med dette. Vi antok at å intervjue fagpersoner hadde både muligheter og begrensninger. Vi hadde mulighet til å få en systematisk oversikt over hva de ulike gjorde og hadde som mål å gjøre, siden vi hørte det fra dem selv. Ved å snakke med folk som visste mye om temaet vårt, hadde vi mulighet til å få nye perspektiv på problemstillinga vår. Men det hadde også noen begrensninger. For det første var vi nettopp kommet til en ny plass og inn i en kultur vi ikke var kjent med. Vår førforståelse, altså de tankene vi hadde på forhånd om stedet, personene og situasjonene vi kunne oppleve, kunne føre til misforståelser. Det ble derfor viktig å være seg bevisst sine førforestillinger. For det andre ville intervjuene foregå på engelsk. Selv om vi behersker språket godt, var det sannsynlig at noe ville forsvinne i oversettelsen. En tredje begrensning er forskningseffekten, det vil si at de man intervjuer blir påvirket av det faktum at det foregår en undersøkelse. Informantene kan finne på å gi de svar som de tror intervjueren ønsker å høre, eller uansett prøve å stille seg selv i et godt lys (Dalland 2002).

 

Vi delte oss opp, og gikk to og to når vi intervjuet. Det ga en trygghet å ikke være alene med intervjuene, samtidig som det var mer sannsynlig at vi fikk med oss både verbal og nonverbal kommunikasjon. Vi forberedte oss på forhånd ved å snakke gjennom hva vi lurte på og hva slags spørsmål vi kunne stille. Vi ønsket å stille mest mulig åpne spørsmål og la folk prate selv, for å få vite mest mulig. Vi ville helst intervjue folk en plass de følte seg hjemme og på det tidspunktet det passet dem best. Dette for å vise at vi var takknemlige for at de tok seg tid, og for å kunne få en mest mulig vellykket samtale. Når noen hadde hatt et intervju, fortalte de resten av gruppa om det, og skrev rapport fra intervjuet. Hvis det oppstod flere spørsmål da, var det mulig å gå tilbake og stille oppklaringsspørsmål (Repstad 1998).

Observasjon

Observasjon gir oss mulighet til å se med egne øyne hvordan folk handler og samhandler, og det kan fortelle oss hva folk gjør i motsetning til hva folk sier at de gjør. Vi ville bruke observasjon i mange ulike situasjoner; når vi var med på Home Based Care, på sykehuset, matutdeling på World Vision, i samtaler med fagpersoner og andre. (Dalland 2002)

 

Målet med observasjon som metode er å beskrive selve observasjonen og redegjøre for tolkningen slik at en leser på grunnlag av vår beskrivelse kan se andre tolkningsmuligheter enn det vi gjør. Beskrivelse og tolkning er umulig å skille fullt og helt, da vi tolker mens vi observerer. Metoden krever at man lagrer det man har observert. Det kreves full skjerping av alle sanser. Spesielt syn og hørsel er avgjørende for hvilke data vi får. Vår evne til oppmerksomhet, vår sosiale og personlige bakgrunn, vil bety mye for vår evne til å tolke dataene (Dalland 2002).

 

Vi ønsket at våre observasjoner skulle være åpne, dvs at aktørene skulle være klar over at vi drev med observasjon, men at de ikke nødvendigvis visste hva vi så etter. Videre antok vi at vi oftest kom til å være passive observatører, som kun betraktet aktørene. Men vi kunne også være mer aktive i situasjoner hvor det passet bedre. Noen ganger kan total passivitet skape usikkerhet og aggresjon hos aktørene. Vi ville holde øyne og øre åpne for å få et bredest mulig bilde. I Home Based Care ville vi fokusere på samspillet mellom hjelper og pasient. (Repstad 1998)

Intervjuguide (se vedlegg nr. 1)

Da vi skulle lage en intervjuguide som skulle være rettet mot de vanlige innbyggerne i Mbala, satte vi oss ned og diskuterte hva vi ville vite noe om. Intervjuet ble firedelt. Før selve intervjuet hadde vi en introduksjon hvor vi sa litt om oss selv, at det var helt frivillig å svare på spørsmålene og at de ikke trengte å gi ut noen personopplysninger. Så spurte vi etter intervjuobjektets kjønn, alder, bosted, utdannelse og yrke. Første del spurte etter personens kunnskap om HIV/AIDS. I andre del ønsket vi å finne ut hva personen visste ble gjort i Mbala i forhold til HIV/AIDS. Tredje del gikk på stigma knyttet til hiv/aids, og fjerde del hadde spørsmål om hvordan personen så på fremtiden. Vi delte oss i to grupper og hadde med oss hver vår tolk. Det var fordeler med å ha med seg tolk; vi kunne enklere komme i kontakt med intervjuobjektene og vi kunne nå de som ikke snakket engelsk. Samtidig kunne nok bruk av tolk føre til at noe forsvant i oversettelsene. Vi hadde ikke noe mål om å få et representativt utvalg for hele befolkningen i Mbala, men vi ønsket å intervjue folk fra ulike samfunnslag, i ulike aldre og både kvinner og menn.

 

 

Presentasjon av hva som blir gjort i Mbala

 

For å prøve å vise bredden i hva som blir gjort for å bekjempe HIV/AIDS i Mbala, vil vi presentere de kontorene, organisasjonene og folkene vi har hatt kontakt med.  Først vil vi imidlertid presentere et av  prinsippene de jobber etter, og programmene som utføres.

Information, Education and Communication (IEC)

 Dette er et prinsipp som er sterkt fremhevet av helsedepartementet.  Tidligere hadde de ”health education”, men for at det skulle fungere bra måtte de kombinere informasjon, utdannelse og kommunikasjon. Dette prinsippet går igjen i alle programmene vi presenterer.

Peer educators

Dette programmet går ut på at man skal lære sine jevnaldrede om HIV/AIDS. Peer educators  er delt inn etter kjønn og alder når de får undervisning i temaet. De bruker ofte drama når de formidler budskapet sitt.

Community caregivers

Dette er frivillige som følger med om noen i landsbyen sin er syke, og gir rapport til den organisasjonen de er tilknyttet. Deretter følger organisasjonen opp med hjelp og støtte til de syke, og holder kontakten med community caregivers.

Counsellors

I Mbala fant vi tre ulike rådgiverutdannelser:

Community counsellors

Disse rådgiverne gir informasjon og rådgiving om HIV/AIDS til folk i landsbyen sin. Denne utdanningen krever lese- og skriveferdigheter, og gjennomføres i løpet av et seminar.

Basic psychosocial counselors

For å ta denne utdanningen kreves det at man har fullført secondary school og kan engelsk siden hele kurset er på engelsk. Kurset består av 2 uker med teori, 6 uker med praksis, og en uke med oppsummering.

Senior psychosocial counselors

Disse har i utgangspunktet et 6 måneders kurs, men det finnes også intensivkurs på 21 dager. For å delta på dette må man ha tatt basic-kurset og hatt to år med praksis.
Social life skills

Dette er et relativt nytt fag i skolen, som omfatter mye. Elevene skal f.eks. lære å takle stress, sinne og forskjellige følelser på en konstruktiv måte, hvordan ta avgjørelser, hva er livet og mye mer. Etikk, tradisjoner og kjønnsroller diskuteres. HIV/AIDS og seksualundervisning er også en del av dette faget. Undervisningsmetodene de bruker er diskusjon, drama og sanger.

Parent Teacher Association (PTA)

Dette er en forening der foreldre og lærere går sammen, og snakker åpent om HIV og AIDS og hvorfor det er viktig at barna får denne lærdommen.

Anti AIDS Clubs

Dette er klubber som drives av og for ungdom. De dannes på skolene, og har en leder som har ansvar for innholdet for møtet. Klubbmedlemmene samles for å snakke om HIV/AIDS og hvordan det smitter. Detter er et tiltak for at ungdommene selv skal få ta ansvar i sin egen situasjon og få snakket med jevnaldrede om temaet. Klubbene drives på egen hånd uten lærere, og de har bl.a. debatter, drama og quiz.

Home Based Care (HBC)

Dette er en hjemmebasert tjeneste som kan sammenlignes med hjemmesykepleien i Norge. HBC er egentlig et tilbud til de kronisk syke, dvs. de med tuberkulose og HIV/AIDS. Også andre som er spesielt trengende får hjelp. I HBC jobber det flere team som består av Psycho Social Counnsellors, sykepleiere og nonner. De igjen har et nært samarbeid med community caregivers, som holder dem oppdatert om pasientenes tilstand.

Voluntary Counselling and Testing (VCT)

Frivillig rådgiving utført av trente psyco-social counsellors og gratis HIV-test for alle. Etter testen får HIV-positive tilbud om en støttegruppe som består av to sykepleiere, to hjelpere, en sjåfør og andre HIV-positive.

Prevention of Mother to Child Transmission (PMTCT)

PMTCT er et pilotprosjekt finansiert i hovedsak av UNICEF. World Food Program og Horizons sponser blant annet med kosttilskudd. Mbala sykehus er ett av tre sykehus i Zambia som er med på dette prosjektet.

 

Dette er et tilbud for alle gravide kvinner. Første trinn er en generell informasjon i gruppe. De får forklart hvilke tre måter mor kan smitte barnet på, og hvordan unngå dette. Alle blir oppfordret til å teste seg. Før selve testen må alle ha en forberedende samtale med en psyco-social counsellor. Det er viktig å forberede mor på at hun kan være positiv.

 

Uansett om resultatet av testen er positiv eller negativ, blir alle satt opp til en samtale med rådgiver. Rådgiveren vil gi råd om hvordan forbli negativ eller veiledning om hvordan forholde seg til sin eventuelle positive status.

 

De som har testet positivt og vil være med på programmet, kan få medisiner, kosttilskudd, matolje og morsmelkerstatning fra sykehuset. Amming fraskriver mor rettet til å motta disse godene.

District AIDS Task Force Comitée (DATFC)

Dette er et forum som ligger under District Board of Health, og er dannet av National AIDS Counsil. Det er 27 medlemmer i dette forumet fra ulike NGOer, to kirkesamfunn, Zambian Air Force, Mbala General Hospital og fra kommunen.

 

Grunnlaget for at DATFC ble dannet, var at regjeringa fant ut at det ble gjort masse bra for å bekjempe HIV/AIDS problematikken, men at de ulike aktørene behøvde koordinering. De møtes ca. en gang i måneden, og da skal de koordinere, overvåke, evaluere, følge opp og oppdatere de ulike programmene knyttet til HIV/AIDS. De skal stå som en samlet front mot HIV/AIDS.

 

Households in Distress (HID)

The Sisters of the Sacred Hearts står bak en organisasjon kalt Households in Distress (HID). Dette er en katolsk NGO med base i Mbala. Målet med arbeidet i HID er å etablere et forebyggende HIV/AIDS program som er selvhjulpet, ta sikte på å gjøre de forskjellige landsbyene i stand til å ta vare på ”sine” syke uten hjelp utenfra, og fortsette å kjempe for et barnevennlig miljø og en AIDSfri generasjon.

 

For å etterstrebe sitt mål arbeider HID med fire innfallsvinkler:

1. Home Based Care
2. Information, Education and Communication
3. Counselling and Community Health Training
4. Village-based Orphan Support Groups

 

De som jobber i HID er sykepleiere, psychosocial counsellors, sjåfører og community caregivers.  De har et nært samarbeid med sykehuset og sitter som medlem av District Aids Task Force Committee.

Orphan centers

Orphan centers er et program, ikke et fysisk senter, som HID står bak. Nå er det 109 slike sentre i Mbala. Dette programmet er rettet mot foreldreløse barn i de ulike landsbyene i Mbala kommune. De har egne jorder som er beregnet til dyrking av mat til de foreldreløse barna. Folk i landsbyene går sammen om arbeidet på disse jordene. De tar kontakt med HID når de vil komme igang med dette programmet.

Sunsuntila

Sunsuntila drives av The Sisters of the Sacred Hearts. Det er et dagsenter for barn i Mbala sentrum og områdene rundt i gåavstand. Barna må være under 15 år, og ha mistet begge eller en av foreldrene. I gjennomsnitt er det rundt 120 barn her, og barna kommer ofte med en henvisning fra kirka deres eller landsbyoverhodet.

 

Dagsenteret er åpent fra 8.00 til 16.30 (i ferie og helg til 12.30). Her får barna frokost og lunsj, litt undervisning og opplæring i sying og jordbruk. På området deres er det en systue, en liten førskole, et lite bibliotek, dusjer og toalett, et kjøkken, et kontor, grønnsakshage, leker og lekestativ. Etter endt dag går ungene og sover hos sine slektninger.

 

Hvis barna er i skolealder må de gå på skole for å få lov til å benytte dagsenteret. Kostnadene dekkes av Sunsuntila. Denne sponsingen fortsetter også etter 15-årsalderen, dersom de klarer å fortsette skolegangen. En av søstrene forteller at her får ungene mye av det de trenger materielt, men at hun skulle ønske at de hadde kapasitet til å gå dypere ned i problemene til barna og hjelpe hver unge ”skikkelig”.

World Vision

Dette er en kristen, verdenomspennende NGO, som også har avdeling i Mbala. Prosjektet i Mbala startet i 1996, og har som mål å bedre levekårene blant de mest sårbare innbyggerne. En del av dette arbeidet, består av å jobbe aktivt mot spredningen av HIV/AIDS. Som en del av dette lærer de opp peer educators.

 

World Vision deler også ut mat til fattige hushold. Dette skjer en gang i måneden. De dekker 300 hushold, fordelt på seks soner. Husholdene er identifiserte som trengende av community caregivers, som rapporter videre til World Vision. De deler ut viktige matvarer som maismel, olje, sukker, salt, bønner og melk (World Vision sin nettside 2003).

Society for Women and Aids in Zambia (SWAAZ), Mbala Branch

SWAAZ ble startet i Mbala i 1999. Denne kvinnnegruppa jobber både preventivt og i forhold til enker og foreldreløse. Gjennom drama, sanger og dikt forsøker de å øke kunnskapen og bevisstheten rundt hiv og aids, og redusere stigmaet knyttet til sykdommen. Dessuten har de et prosjekt som går ut på å gjøre enker økonomisk selvhjulpne gjennom strikking og salg av strikkeproduktene.

 

Mbala Secondary School

På denne skolen er det 900 elever og 41 lærere. Det er nå bestemt at undervisning om HIV/AIDS skal være en del av pensum. Det skal også oppfordres til atferdsendring. Denne skolen er med i AIDS Task Force og har en anti AIDS klubb.

 

Mbala General Hospital  

PMCTC og VCT er hovedsatsingen fra sykehuset sin side når det gjelder arbeid rettet mot HIV/AIDS. Hver uke blir det skrevet statistikk over hvor mange som deltar i disse to programmene, og hvor mange som faller fra underveis.

 

Aidsmedisiner som vi har i Norge, er det ytterst få som har råd til og det er i det hele tatt vanskelig å få tak i. Det tilbudet HIV-positive får, er gratis behandling av andre sykdommer, for å beholde helsen best mulig. Man må da selv betale for diagnosestilling, men dette er relativt billig.

  

Sykehuset jobber mye med forebygging. Seksuell debutalder kan være ned til 12-13 år, og det er viktig å starte med forebygging tidlig. Når det er kapasitet og mulighet til det, reiser helsepersonell på skolebesøk og besøker ungdommene på antiaids klubber. Ressurser blir også brukt til å informere om arbeidet sykehuset gjør, og da spesielt programmene PMTCT og VCT. De bruker drama og flyveblad som metoder for å informere.

 

District Board of Health 

District Board of health koordinerer 17 helsesentre i landsbyene rundt Mbala. Hvert år har de planleggingsmøte. Hvert helsesenter har dannet en komite, som tar lokalbefolkningen med på møter hvor de identifiserer sine egne problemer. Talsmennene for helsesentrene bringer denne informasjonen videre til planleggingsmøtet til District Board of Health. Ut fra dette lager de en prioriteringsliste over hvordan de skal jobbe ut året. De har en stilling som heter AIDS coordinator. Denne personen underviser i skolene om AIDS og kjører ut til landsbyene med plakater og annet materiell. Han samkjører også de tiltakene som er satt i gang mot HIV/AIDS og er medlem av AIDS Task Force.

 

Mbala kommune, Department of Development and Planning (DDP)

DDP har ikke noe program som retter seg direkte mot HIV/AIDS, men som sagt med en av de ansattes ord: ”This is a cross-cutting issue”. DDP jobber på grasrotplan i forhold til planlegging og utvikling. Uansett hva slags prosjekt det dreier seg som, vil HIV/AIDS-aspektet være tilstede.

Social Welfare and Community Development

Dette er to ulike kontorer, men de er underordnet samme minister i regjeringa, og er tett knyttet sammen. De er statlige organer, som delegerer administrative oppgaver til lokale ikke kommunale enheter. De bestemmer ikke hva de skal gjøre selv, men får program fra regjeringa som de må utføre. Social Welfare er det nærmeste vi kommer sosialkontoret i Norge. Begge kontorene er rettet mot de mindre heldige i samfunnet. På Social Welfare kan folk få klær, mat, økonomisk støtte til utdannelse, medisiner og sosiale fasiliteter. Community Development ønsker å gi folk ulike ferdigheter, slik at de kan bli mer selvhjulpne. Dette er ferdigheter som å lese og skrive, snekring, sying, matlaging og baking. Community Development i Mbala har 53 kvinnegrupper, Women Development Clubs, som de støtter og veileder.

Andre

I prosjektperioden hadde vi en liten spørreundersøkelse. Denne kommer vi tilbake til senere i oppgaven. Vi har også kommet i kontakt med mange andre personer gjennom denne praksisperioden, både fagpersoner og enkeltindivid. Mange har vært veldig åpne mot oss og fortalt om sitt eget liv, og hvordan de personlig har blitt påvirket av HIV/AIDS-problematikken.

Intervjurunden

Som nevnt i metodedelen av oppgaven, valgte vi å ha en liten intervjurunde for å prøve å finne ut hvor mye folk i Mbala visste om hva som ble gjort i forhold til HIV/AIDS problematikken. Vi ville også finne ut noe om hvilken informasjon de hadde fått om temaet, noe om stigma i forhold til HIV/AIDS, og hvordan folk så på fremtiden. Vi har valgt ut de spørsmålene som vi mener har størst relevans til problemstillingen, og prøvd å dra ut hovedtrekkene i svarene. Data om intervjuobjektene ligger som vedlegg nr 2. Av de 14 intervjuobjektene var det to som bare svarte på de seks første spørsmålene.

Spørsmål 6: Har du fått informasjon om HIV/AIDS?

Elleve av de fjorten spurte har hørt om HIV/AIDS og har kunnskaper om temaet. En person har hørt om HIV og AIDS, men vet ikke hva det er. To personer har ikke hørt/mottatt informasjon om HIV/AIDS.

Spørsmål 8: Hvilken informasjon fikk du, og hvordan reagerte du på den?

På hvilken informasjon de fikk, svarte fem av tolv at det er en seksuelt overførbar sykdom, som smitter gjennom blod og mor-barn. Tre svarte at de visste sykdommen var dødelig.

Resten av svarene var sprikende, to svarte de hadde fått vite at en burde avstå fra sex, mens en svarte at ved sex bør man bruke kondom.

 

På hvordan de reagerte på informasjonen svarte fire av tolv at de reagerte med redsel for seg selv og andre. Tre svarte de fikk en dårlig følelse og syntes synd på de som var smittet. To reagerte ved å holde seg til en partner, en ved å avstå fra sex. En av de spurte nevnte at han ikke ville teste seg, mens en annen hadde testet seg etter å ha mottatt informasjon.

Spørsmål 10: Hva blir gjort for å bekjempe HIV/AIDS i Mbala?

Fem av de spurte sier de ikke vet hva som blir gjort, og en av disse sier at folk ikke bryr seg. To nevner at forskjellige NGO’er jobber mot HIV og AIDS i Mbala.

Fire sier at skolen/utdannelse er med på å bekjempe HIV/AIDS.

Tre nevner at kirken opplyser folk.

 

Spørsmål 11: Har du hørt om:

 

 

PMTCT? VCT? Home Based Care? Sunsuntila? AIDS Task Force?

Peer educators? Community caregivers? PTA? Psychosocial consellors? Orphan centers?

 

Av de tolv spurte hadde to hørt om alle. 

Ti hadde ikke hørt om AIDS Task Force, åtte hadde ikke hørt om PMTCT. Og fem hadde ikke hørt om Peer educators.

Spørsmål 12: Kjenner du noen som har brukt et eller flere av disse programmene?

Halvparten av de tolv hadde hørt om noen som hadde vært i kontakt med et av disse programmene.  To hadde hørt om PMTCT, en om peer educators, en om Sunsuntila og to hadde hørt om Home Based Care, en hadde hørt om VCT.

Spørsmål 13: Hvis ja, hva var deres oppfatning av programmet?

PMTCT: En av de spurte anbefaler PMTCT, en annen mener programmet var OK.

Peer educators: Bra respons, hadde lært mye.

Home Based Care: En av de spurte sier programmet var bra, og anbefaler det. En sier det er gode program, men ikke dekkende nok.

Community caregivers: En av de spurte mener selv det er et bra program, og anbefaler det til andre.

VCT: Interessant program

Spørsmål 15: Hvordan reagerer folk flest når de får høre om noen som har HIV?

På dette fikk vi en del ulike svar. Tre av tolv sa at de HIV- smitta blir tatt vare på. Fem sa at folk blir redde og holder avstand. To sa at folk ser ned på de smitta, og betrakter dem som insekter. En person sa at det var hjerteskjærende, og en person sa at reaksjonene varierte fra person til person.

 

Spørsmål 17: Er det vanlig for HIV– positive å fortelle noen om sin status? Hvorfor/hvorfor ikke?

På dette spørsmålet svarte alle at det ikke var vanlig å fortelle andre om sin positive status, men en person sa at det var vanlig å fortelle andre om sin negative status. På spørsmålet om hvorfor dette ikke var vanlig å snakke om, svarte to at det var for å unngå selvmord. Tre svarte at de var redde for å bli neglisjert og ledd av, og to sa at de ikke ville bli moralisert til. En sa at de smittede ville infisere andre med viruset, og at det var grunnen til hemmeligholdelsen. Og en sa at grunnen var redsel for medynk. To svarte ikke på dette spørsmålet.

Spørsmål 18: Hvordan ville du reagert om noen i din familie, eller noen nær deg ble smittet med HIV–viruset?

På dette spørsmålet svarte åtte av tolv at de ville ha støttet og oppmuntret personen og ikke tenkt på det negative. Tre personer ville blitt lei seg, mens en person sa han ville støte vedkommende ut av familien og samfunnet.

Spørsmål 20: Hva er dine tanker angående HIV/AIDS og fremtiden her i Mbala?

På dette spørsmålet svarte åtte av tolv at de så mørkt på fremtiden. De trodde at prosentandelen av de som er smittet vil øke, og at utviklingen vil stagnere siden så mange ressurspersoner dør ut. En person så lyst på fremtiden, fordi folk endelig begynner å forstå problemet. To personer sa at det var viktig med flere kondomreklamer, og at noe måtte gjøres for å kontrollere spredningen. En person sa at om folk endret atferd og tok til seg lærdom om sykdommen, vil tallene minske. Hvis alle fortsatte som før vil tallene stige.

 

Disse resultatene fra intervjurunden er ikke nødvendigvis korrekte. Dette er noe som vil bli diskutert nærmere i metodediskusjonen.

 

Diskusjon

 

Vi vil dele inn diskusjonen vår i to deler. Først vil vi ta for oss metodene vi har brukt, og diskutere fordeler og ulemper ved disse. Deretter tar vi for oss problemstillingen vår, og diskuterer den.

Metodediskusjon

I metodekapittelet presenterte vi tre metoder vi ønsket å bruke i forskningen vår i Mbala. Vi vil her diskutere hver enkelt metode for seg. Først diskuterer vi intervju av fagpersoner. Her går vi inn på hvorfor vi brukte denne metoden, og hva som kan være uheldig med å bruke fagpersoner som kilde. Videre diskuterer vi metoden observasjon, og intervjuene vi hadde med folk i Mbala.

Intervju av fagpersoner

I løpet av prosjektperioden hadde vi mange gode og lange samtaler med personer som jobbet med den problematikken vi var interessert i.  En av grunnene til at vi valgte denne form for metode, var at vi på den måten fikk førstehåndskunnskap om hva som blir gjort i Mbala i forhold til HIV/AIDS. Vi hadde bare tre uker til feltarbeid, så tidspresset var også en faktor som spilte inn. Da vi kom, fikk vi muligheten til å utarbeide et program for feltarbeidet sammen med vår rådgiver Mr. Chisanga. Han er en mann som er kjent i fagmiljøet, og ga oss gode tips om hvem vi burde snakke med.

 

En annen fordel med å intervjue fagpersoner var at vi fikk fram nye tanker rundt problemstillingen vår. De hadde ofte referanser til andre ressurspersoner og faglitteratur på området. Ved å stille spørsmål som ”Hvordan gjør du…?”, ”Hvordan oppfattes det å…? Fikk vi fram deres refleksjoner rundt eget arbeid. Dette fant vi svært nyttig.(Dalland, 2002). Dette kunne imidlertid resultere i lange uttredelser om hvordan de ønsket at det skulle være. Derfor var det viktig at vi holdt fokus på problemstillingen under intervjuet.

 

Et moment som både kunne være en fordel og en ulempe var språket. Når vi snakket med fagpersoner, snakket de alle sammen engelsk, så tolk ble overflødig. Det offisielle språket som læres i skolen er engelsk. Dette gjorde kommunikasjonen lettere, selv om det ble enkelte misforståelser underveis.

 

I vårt møte med fagpersonene gjorde også et annet språk seg gjeldende, dette var fagspråket. Vi hadde visse førforestillinger om at vi og fagpersonene i Mbala delte samme fagspråk. Vi fant fort ut at de som jobbet med HIV/AIDS problematikken ikke nødvendigvis var sosialarbeidere. Dermed hadde de ikke de samme perspektivene og fagbegrepene som vi lærer på skolen. Dette var både spennende og utfordrende. Vi så klarest forskjellene mellom vårt eget fokus og fagpersonenes fokus da vi snakket med helsepersonell på sykehuset. Ved spørsmål om hva som ble gjort for å bekjempe HIV/AIDS svarte de at det ikke ble gjort noe. De hadde da et klart medisinsk perspektiv. Da det ikke finnes noen kur og medisinene er for dyre for folk flest, gjøres det ikke noe for å bekjempe sykdommen ut fra dette synet. Men vi som sosionomstudenter tenkte mer på preventive tiltak som holdningsendring og lignende. Etter en oppklaring kom det fram at sykehuset drev med preventivt arbeid.

 

Vi fikk også et eksempel på det motsatte. Under en samtale med en representant for bygdeutvikling i Mbala, kom det fram at de jobbet etter de samme prinsippene som sosialt arbeid i Norge skal utføres etter. Dette var empowerment og brukermedvirkning. Empowerment vil si å myndiggjøre folk ved å få dem til å stole på seg selv. Empowerment handler ikke bare om individer, men også om å bygge opp hele strukturer i samfunnet (Halvorsen 1990). Brukermedvirkning vil si å samarbeide med klienten (eller pasienten i denne sammenhengen). Det er viktig å få med klientens bidrag (Egelund og Hillgaard 1993) Empowerment og brukermedvirkning henger nært sammen. Valget av denne metoden resulterte altså i spennende møter mellom fagdisipliner på tvers av kulturer. Vi fikk mye nyttig informasjon og nye perspektiver.

 

Men vi stilte oss selv et spørsmål etter at vi hadde intervjuet fagpersonene. Hvordan blir programmene vi har hørt om utført? Vi fikk muligheten til å være med søstrene en dag ut i felten i forbindelse med Home Based Care. Dette var en fin mulighet til å se hvordan et av programmene var i praksis.

Observasjon som metode

Ettersom våre hovedinformanter stort sett har vært fagpersoner, har hovedmetoden vår vært intervju. Men intervju og observasjon henger nært sammen som metoder. Det er umulig å intervjue uten å observere. Siden observasjon er en selvfølgelighet ved alt arbeid, tenker man ofte ikke over at man observerer. Når man bruker observasjon som metode er det veldig viktig å være klar over nettopp det at man observerer. Dette for at ikke observasjonene skal bli tilfeldige og overfladiske (Dalland 2002). Under intervju av fagpersoner var vi som regel ikke innstilt på å observere, og derfor har vi heller ikke lagt vekt på disse observasjonene i rapporten vår. Observasjon av handlinger og samhandlinger kan fortelle oss hva folk gjør, som ofte kan være forskjellig fra hva folk sier at de gjør (Dalland 2002). I vårt tilfelle vil observasjon som metode bli en slags kontroll på hva som faktisk skjer i Mbala i forhold til HIV og AIDS.

 

Samhandlingen mellom hjelper og pasient observerte vi blant annet når vi var med Home Based Care teamet ut i felten. Alle seks var med hver vår dag og observerte ulike handlinger og samhandlinger. Det er vanskelig å si noe om hvilken betydning det hadde for samhandlingen at vi var til stede som observatører. Noen ganger ble vi presentert før vi kom innenfor døra, andre ganger ble vi presentert midt under besøket. Noen ganger ble vi ikke presentert i det hele tatt. Det mest etisk riktige er trolig den første varianten da vi presenterer oss før vi tramper inn i hjemmet til pasienten. Selve presentasjonen hadde vi valgt å overlate til de fagpersonene vi var med, men vi følte også et ansvar for å presentere oss selv.

  

Det var ingen av oss som opplevde negative reaksjoner på at vi som ukjente mennesker med ukjente hensikter kom på hjemmebesøk sammen med Home Based Care teamet. Tvert i mot var folk imøtekommende, og de ville alltid håndhilse på sine besøkende. Vi undret oss over hvorfor de ikke var mer skeptiske til vår tilstedeværelse enn de var. Det er viktig å huske på at folk opptrer annerledes enn de ellers ville ha gjort, når de vet at de blir observert. Dette gjelder både hjelper og pasient. For å få et riktigst mulig bilde av situasjonene man observerer, bør observatøren være minst mulig synlig (Dalland 2002). Siden alle våre observasjoner kun foregikk en gang på hvert sted, ble våre observasjonsobjekter aldri vant til oss. På den måten var vi mer synlige som observatører enn vi ville ha vært hvis vi observerte noen over en lengre periode. Den knappe tiden kan være en feilkilde.

  

Som hvite jenter trakk vi ofte til oss barn. De fulgte etter oss som en hale. Disse barna så vi på som et forstyrrende element, men mange valgte likevel å ha samtalen utendørs. Dette bestemte pasienten selv. Det var uansett vanskelig å skjule for naboene at man var syk. Innbyggerne visste godt hva som var grunnen til at teamet fra Home Based Care kom kjørende i firehjulstrekkeren sin med medisinveska, maismel, fisk og sukkerposer.

  

Som tidligere nevnt, kan observasjon utfylle intervju. Men intervju kan også utfylle observasjon. Denne utfyllende versjonen brukte vi både i forhold til Home Based Care, Sunsuntila og World Vision. Vi stilte spørsmål til våre kollegaer i Home Based Care hvis det var noe vi lurte på. Når vi var på besøk på dagsenteret, stilte vi spørsmål om for eksempel hvordan en vanlig dag var, samtidig som vi observerte at barna spiste, jobbet og lekte. På World Vision overvar vi matutdeling og fikk også anledning til å stille spørsmål til de som delte ut mat. Passiv observasjon var den metoden vi brukte mest, men noen ganger passet det bedre med aktiv observasjon. Vi brukte aktiv observasjon da vi lekte med barna på Sunsuntila, da vi hjalp til med å dele ut mat og medisiner i Home Based Care og da vi hjalp til under matutdelingen til World Vision.

  

Som nordmenn observerte vi en ny verden. Vi sammenlignet automatisk med norske forhold i hjemmesykepleien. Selv om det ligner på Home Based Care, var det annerledes. Noe av det mest positive var at hjelperne alltid tok seg tid til å prate med hvert enkelt individ. De hadde et mål for hvor mange som skulle besøkes i løpet av dagen, men hvis de ikke rakk alle, var det en ny dag i morgen.

  

Det vi observerte av samhandling begrenset seg veldig på grunn av språkproblemer. De av oss som var med en av nonnene ut i felten, forstod mer enn de som var med kun innfødte. Da foregikk all kommunikasjon på bemba.

 

 Det er viktig å tenke gjennom hva som er etisk riktig ved det å bruke observasjon som metode. Her kan det også være kulturelle forskjeller man må respektere. Informert, frivillig samtykke er noe av det viktigste når man skal observere noen. Personene som er i observasjonsfeltet skal informeres om vår hensikt og hva materiellet skal brukes til, og være en frivillig deltaker på den aktuelle situasjonen. Den som blir observert har en passiv rolle, og kan ikke styre informasjonen om seg selv på samme måte som i et intervju. Informert, frivillig samtykke skal styrke enkeltindividets autonomi og oppmuntre til selvstendige og ansvarlige beslutninger. Prinsippet er å bidra til å beskytte forsøkspersoner mot å bli ført bak lyset eller utsatt for press fra observatørens side. Observatøren bør helst stille seg spørsmålet; hvorfor vil vi observere - og hvem vil ha nytte av de nye kunnskapene vi prøver å fremskaffe i forhold til problemstillingen?

   

Enkelte ganger var det praktisk umulig å innhente informert, frivillig samtykke. Vi forklarte hensikten med observasjonen og hva vårt prosjekt gikk ut på, til de fagpersonene vi var i kontakt med. Pasientene fikk vi sjelden mulighet til å snakke med. Fagpersonene presenterte oss som regel kun med navn eller som studenter fra Norge. Vi har stort sett brukt åpen observasjon. Det å være hvit person i Zambia kan ha hatt stor innvirkning på datainnsamlingen.

Intervjurunden

Som nevnt tidligere, delte vi oss opp i to grupper med hver vår tolk. Den ene gruppa dro til et marked i New Location (ca 3 km utenfor sentrum). De andre gruppa dro til Mbala sentrum. Dette gjorde vi for å øke sjansen for å få en variasjon i utvalget. Grunnen til at vi delte oss opp i utgangspunktet var at vi ikke ville virke for overveldende på intervjuobjektet, men dette hensynet ble til slutt neglisjert på grunn av praktiske årsaker (som transport og antall tolker). Dermed ble vi altså fire intervjuere per intervjuobjekt, noe som antagelig ikke var en komfortabel situasjon for vedkommende.

 

Vi hadde i forkant prøvd å gjøre spørsmålene så presise som mulig, uten å bli ledende. Underveis opplevde vi imidlertid at det oppstod behov for å forklare litt. Vi prøvde også å gjøre spørsmålene minst mulig private og støtende. Det virket som det gikk bra. Det er mulig at vi var mer sensitive på dette enn de intervjuede selv.

 

Vi snakket med 14 personer, noe som er svært få av rundt 160 000 innbyggere. Vår intervjurunde er derfor sannsynligvis lite representativt for Mbalas befolkning. Utvalget er vi likevel fornøyde med. Utvelginga foregikk på mange måter underveis, men i forkant hadde vi diskutert og blitt enige om å prøve å få tak i folk med ulik alder, kjønn, bosted, utdanningsnivå og sivilstand. Om vi ville klare det var mye opp til tilfeldighetene, men vi var heldige og synes vi fikk en god bredde i utvalget i forhold til de overnevnte punktene.

 

De fleste intervjuene ble gjennomført med bruk av tolk. På den ene siden er det enklere å svare på sitt eget språk. På den andre siden kan både spørsmålet og svaret forandret seg iløpet av oversettingsprosessen. Dette var det vanskelig for oss å kontrollere. Vi merket oss imidlertid at på et av spørsmålene vi stilte, svarte intervjuobjektet vårt i mange setninger, mens tolken oversatte det til et ord.

 

Alle intervjuene ble gjort på offentlige steder og flere ganger oppstod det en samling med folk rundt oss under intervjuene. Dette kan ha hatt innvirkning på intervjuobjektet og svarene til vedkommende, og også påvirket oss. På grunn av det, og fordi mange av spørsmålene handlet om HIV/AIDS, som kan være et sensitivt tema, hadde det nok vært bedre å pratet mer skjermet.

 

Det er vanskelig å si noe om hvor ”sanne” svarene var. Som tidligere nevnt kan menneskene rundt oss ha vært én faktor som påvirket intervjuobjektet til å ikke svare ærlig. En annen faktor kan ha vært oss selv. For eksempel snakket vi med en ung gutt på 15 år som stilte seg uvitende til mange av spørsmålene våre. Det går imidlertid an å anta at han svarte på denne måten fordi han var brydd over å snakke med fire kvinner, og ville avslutte det så snart som mulig.

 

Et annet spørsmål er hvor sammenlignbare svarene vi fikk er. På den ene siden hadde vi lagd et spørreskjema slik at spørsmålene og rekkefølgen i utgangspunktet var det samme. På den andre siden ble spørsmålene stilt av to grupper og to tolker, noe som åpner for at spørsmålene ble presentert på ulike måter.

 

Denne intervjurunden har mange svakheter. Vi brukte tolk store deler av tida, og det er mange andre feilkilder her. Det viktigste for oss med denne undersøkelsen var å trene på å snakke med folk, og få forsøkt å gjennomføre en spørreundersøkelse.

 

Diskusjon i forhold til problemstilling

Zambia er et av de landene i verden som er hardest rammet av AIDS-pandemien. Denne sykdommen rammer alle samfunnsområder; her er det ikke bare et helseproblem, men også et sosialt problem. Det var tydelig at de i Mbala hadde innsett at dette var et problem de ikke kunne se bort ifra. På Department of Development and Planning i kommunen hadde de som nevnt HIV/AIDS problematikken med i alle programmene. Alle gjorde noe, indirekte eller direkte i forhold til problematikken. Dette gjaldt både skolen, sykehuset, kirka og NGOer. Det er altså et bredt spekter av tiltak knyttet til HIV/AIDS i Mbala. Vi fikk inntrykk av at det var mye som ble gjort med forholdsvis få ressurser. Folk holdt motet oppe og var engasjerte, selv om situasjonen kan virke overveldende og håpløs.

 

Vi vil nå diskutere ulike tema som stigma, kunnskapsnivå, etikk og arbeidsmetoder i forhold til problemstillinga vår.

Stigma

Som nevnt under problemstillingen var vi interesserte i om det var mye stigma rundt HIV/AIDS og de som var rammet av viruset. I løpet av oppholdet vårt i Mbala fikk vi ikke noe entydig svar på dette. En lege ved Mbala General Hospital mente at stigmaet sakte var på vei bort: ”Stigmatiseringen som fant sted på starten av 80-tallet, da sykdommen var ny, bidro til utbredelsen. På den tida ville ikke folk ta de smittede i hånda, drikke av samme flaske, og hvis en smittet kom bort til en gruppe, gikk de bort. Nå er stigmatiseringen sakte på vei bort. Folk er mer vant til sykdommen, de har slekt eller venner med HIV/AIDS. Ca hver femte person har HIV.”

 

Vi fikk også inntrykk av at mye stigma og redsel henger igjen ennå. To rådgivere, en sykepleier og en clinical officer ved Mbala General Hospital, sa: ”Det er mye stigma knyttet til HIV/AIDS. Det er mye frykt og lite kunnskap rundt dette. Det er det samme synet på HIV smittede damer og menn, ingen kjønnsforskjell. Stigmaet fører til avstand og at folk blir isolerte. Flere ”dumper” slektningene sine på sykehuset fordi de er redde for å bli smittet dersom de har de hjemme. Sykehuset og HBC oppfordrer familier og lokalsamfunn til å ta vare på sine egne og stelle de syke hjemme.”

 

Intervjurunden gav oss også en opplevelse av dette. På spørsmål om hvordan folk flest reagerer når de får høre om noen som har HIV, svarte mange at folk ble redde og unngikk den HIV-smittede. Samtidig var det lettere å prate med folk om dette temaet enn forventet. AIDSkoordinatoren i Mbala hadde før vi foretok intervjuene uttalt: ”Det er tabu å snakke om både sex og HIV/AIDS.” Kanskje det ikke er så tabu å bare snakke generelt rundt temaet. Det er også mulig at man fant det lettere å prate om HIV/AIDS med oss. Vi var jo ikke en del av samfunnet deres og skulle snart dra igjen. Før vi går videre vil vi si litt mer om det aidskoordinatoren sa om sex og HIV/AIDS. Trolig har en del av stigmatiseringen rundt HIV/AIDS noe å gjøre med den mulige sammenhengen med sex, og at sex er tabu. Spesielt mellom foreldre og barn er sex et tabuområde, noe som gjør at barn er avhengig av informasjon fra tanter/onkler/besteforeldre eller skole om dette temaet.

 

Lærerne ved Mbala Secondary School, som underviste i Social Life Skills, kunne fortelle at også blant elevene knyttes det stigma til HIV/AIDS. HIV-positive elever vil ikke fortelle sine venner om dette, fordi de er redde for å bli ledd av og isolert.

 

I forhold til venner eller familiemedlemmer med HIV, virket det som om menneskene ble lagt mer vekt på enn sykdommen. Flesteparten av dem vi intervjuet, svarte at de ville støtte og oppmuntre vedkommende, noe som tyder på at omtanken for han/henne er større enn redselen for sykdommen.

 

AIDSkoordinatoren kommenterte også tradisjonen legene har hatt for å skrive andre diagnoser enn AIDS: ”Legene i Zambia har hatt en tendens til å skrive for eksempel tuberkulose som dødsårsak, selv om pasienten var HIV-testet og døde av AIDS. Dette har hjulpet til med å opprettholde stigmaet rundt sykdommen. Men nå er det blitt enighet om at legene skal skrive aids eller nedsatt immunforsvar som dødsårsak på alle som er testet for sykdommen.” I sammenheng med dette vil vi også ta med prioriteringslista til District Board Of Health. Her finner vi AIDS på en sjetteplass. På første- og andreplass ligger henholdsvis malaria og tuberkulose. Prioriteringslista utarbeides på grunnlag av dødsårsakene som blir referert av legene, og prioriteringsrekkefølgen kan vise hvordan HIV/AIDS-problematikken blir dekket til.

 

Av sykehuset fikk vi noe statistikk for PMTCT fra oktober 2000 til desember 2002. I følge den hadde 2230 mødre blitt testet for HIV,  men bare 1360 av disse hadde kommet tilbake for å få vite resultatet. Dette kan si noe om redselen for å ha HIV, men også mangelen på nytte folk kanskje ser i det å få vite sin status. Det finnes uansett ingen kur mot sykdommen. Noen hopper også av PMTCT-programmet, fordi programmet innebærer å ikke amme barnet. I Zambia ammer man gjerne til barnet er 1,5-2 år, og samfunnet ser rart på de som ikke ammer. Hvis man forklarer det med brystproblemer kan dette være greit. Ellers er det ofte at mødre, som ikke ammer, blir ansett for å være HIV-positive og blir stigmatiserte.

 

Det er vanskelig å si noe generelt om stigma rundt HIV/AIDS i Mbala. Vi kan imidlertid slutte at det er stigma knyttet til dette om enn av varierende grad. I løpet av tida vi var der hørte vi kun om én mann som hadde stått fram. Dette var for to år siden. Han hadde fått en blandet mottakelse, og er i dag død.

Kunnskapsnivå om HIV / AIDS og programmer knyttet til dette

På denne delen av diskusjonen har vi kun intervjurunden som referansegrunnlag. Som nevnt i metodekapittelet og metodediskusjonen har intervjurunden mange mulige feilkilder, men vi vil likevel prøve å bruke informasjonen vi fikk ut av den til en diskusjon opp mot problemstillingen.  Det er umulig for oss å si noe sikkert om kunnskapsnivået blant befolkningen i Mbala da vi bare har denne intervjurunden å støtte oss til. Vi kan imidlertid si noe om hva de fjorten intervjuobjektene svarte, og inntrykkene vi fikk på grunnlag av disse.

 

Av de fjorten vi spurte sa to at de ikke visste noe om HIV/AIDS. En person svarte at han hadde hørt om HIV/AIDS, men visste ikke hva det var. Siden vi hadde blitt fortalt om så mange program som var rettet mot HIV/AIDS problematikken, ble vi overrasket da noen svarte at de ikke hadde fått informasjon om temaet. Da vi stoppet intervjuet med to av de som sa de ikke visste hva HIV/AIDS er, fikk vi ingen svar på hvorfor de manglet kunnskap om temaet. Den tredje personen fortsatte vi å intervjue, og det viste seg da at han hadde kjennskap til flere av programmene vi nevnte og tydelig også hva sykdommen gikk ut på.

 

På spørsmål om hvilken informasjon de spurte har fått, viser svarene grunnleggende kunnskaper om HIV og AIDS. På oppfølgingsspørsmålet ”hvordan reagerte du på informasjonen”, svarer intervjuobjektene svært forskjellig. Noen reagerer ved å ta til seg informasjonen og handle i tråd med den nye kunnskapen de har fått. En person sa han hadde testet seg som følge av informasjon om sykdommen. En annen av de spurte svarte at han ikke vil teste seg for HIV på tross av informasjonen han har mottatt. Svarene kan fortelle oss at selv om intervjuobjektene våre har samme basiskunnskaper om HIV og AIDS, bruker de kunnskapen forskjellig.

 

På spørsmål om hva som blir gjort i Mbala i forhold til HIV og AIDS, er det flere som svarer at de ikke vet, eller at det ikke blir gjort noe. Likevel svarer samme intervjuobjektene at de har hørt om flere av organisasjonene vi nevner. Det virker som om de fleste programmene er kjente for de vi spør. Noen programmer går igjen som mindre kjente. Disse er spesielt Aids Task Force og PMTCT. At PMTCT var lite kjent for de vi spurte ble en overraskelse for oss, da vi hadde hørt at det ble gjort omfattende arbeid med å promotere dette programmet, og vi i tillegg hadde vært med på en av drama fremvisningene som skulle skape blest om det.

 

Seks av de tolv spurte sa at de kjente noen som hadde vært i kontakt med et av programmene. Da vi spurte hva disse hadde sagt om programmene i ettertid var det stort sett positive tilbakemeldinger. En sa at programmene var bra, men at de ikke var dekkende nok.

 

Et av hovedmålene til de som jobber mot pandemien er å få en AIDS-fri generasjon. Et av de viktigste middelene i så måte er å spre kunnskap. Etter å ha gjennomført denne intervjurunden sitter vi igjen med et inntrykk av at opplysningsarbeidet ikke er i mål ennå. De har fremdeles en lang vei å gå med tanke på informasjon om selve pandemien og smittefarer, men også når det gjelder programmer som finnes i Mbala.

Etikk

Innen sosialt arbeid er det etiske aspektet viktig. Dette tok vi med oss i bagasjen fra Norge. Vi la derfor vekt på å se etter og diskutere etikk når det gjaldt arbeidet mot HIV/AIDS i Mbala. Problematikken vi studerte har mye stigma knyttet til seg. Dette fant vi ut i samtaler med både fagpersonell og innbyggerne vi traff i intervjurunden.  I den forbindelse var vi opptatt av hvordan etikken ble ivaretatt i forhold til pasientene.

 

I Norge har vi strenge krav til personvern.  Hvis man legges inn på sykehus, er det kun nærmeste familie som kan kontakte deg.  Dette er for å beskytte pasientens privatliv, og for å hindre uvedkommende i å få tilgang til personlige opplysninger. Det er lovfestet at pasienten skal gi sitt samtykke før helsepersonell kan utgi opplysninger om at pasienten er ved sykehuset. Dette gjelder også hvis medisinstudenter skal overvære en pasientkonsultasjon. Ved Mbala General Hospital var det litt annerledes. Vi fikk en omvisning ved sykehuset, uten at noen av pasientene ble spurt på forhånd. Ved et tilfelle kom vi brasende inn under en fødsel. Vi reagerte på dette da vi vurderer en fødsel som en privat affære i Norge. Sykepleieren som viste oss rundt oppførte seg som om dette var det naturligste i verden. Og en fødsel er jo i grunn nettopp det; en naturlig del av livet. I Norge er vi veldig opptatt av å beskytte privatlivet. Da vi ikke snakket med noen av pasientene om hva de mente om at vi kom inn, vet vi ikke hvordan de opplevde dette. Vi kan derfor heller ikke påstå at dette er uetisk, fordi vi vurderer etikken ut fra våre regler og vår kultur. Men vi trekker paralleller til Norge, for å tydeliggjøre forskjeller og likheter innen etisk tenkning. Vi har nå kommet med et eksempel fra sykehuset. Nå skal vi gå inn i HIV/AIDS problematikken.

 

I Norge har vi også strenge krav til taushetsplikt ved behandling av personlige opplysninger. Dette fant vi også igjen i Mbala. Hvis noen gikk og testet seg via VCT programmet, var disse opplysningene strengt taushetsbelagte. Rådgiveren skulle holde disse opplysningene strengt hemmelig mellom han/hun og klienten. Hvis en rådgiver brøt denne taushetsplikten, kunne han/hun risikere fengselstraff og utestengelse fra arbeidet. Dette ble vi fortalt av en psycho social counsellor. Da vi senere fikk se eksempel på skjema som var utfylt av en som testet seg, fikk vi se navnet. Dette kan vurderes som betenkelig i forhold til konfidensialiteten som vi nevnte tidligere. På den annen side, må vi ta i betraktning at vi fikk se opplysninger om personer som vi mest sannsynlig ikke ville gjenkjenne. Vi skulle bare være i Mbala i tre uker, og var sannsynligvis ikke i kontakt med personen som var nevnt med navn. 

 

Ved et tilfelle var vi vitne til strenge krav til taushetsplikt. Dette var da vi skulle få utdelt statistikk over HIV/AIDS utbredelsen i Mbala. Da måtte vi ha tillatelse fra høyeste hold for å få tilgang til. Dette var en omfattende operasjon som tok lang tid.

 

Til slutt vil vi diskutere det etiske aspektet ved vår deltagelse i Home Based Care programmet. Vi var kun med som observatører, og bidro egentlig ikke til å hjelpe brukerne av dette programmet på noen måte. Likevel ble de ikke spurt om det var greitt om vi var med og fikk innblikk i deres vanskelige situasjon. Dette kom dermed bare oss til gode i forbindelse med prosjektet. Dette var noe vi snakket om på forhånd, og vi syntes det var noe av det tøffeste med dagen ute i felten. En av arbeiderne ga også uttrykk for at hun mente dette var etisk betenkelig. Likevel lot hun oss være med, og vi ble sjelden presentert for pasientene. Dette var en unik mulighet til å se sosialt arbeid bli utført. Det ville sannsynligvis være vanskelig å gjennomføre i Norge, ikke minst på grunn av de etiske rammene vi har for slikt arbeid her.

 

Arbeidsmetoder

Når vi har undersøkt hvordan de jobber i forhold til HIV og AIDS i Mbala, har vi vår egen kulturbakgrunn og utdanningsbakgrunn å sammenligne med. Vi har funnet mange likheter og mange forskjeller i hvordan sosialt arbeid blir utført. Spesielt når det gjelder prinsipper, er det overraskende mange likheter med hva vi har lært på skolen. Brukermedvirkning, empowerment og personvern er prinsipper vi både har observert og fått forklart. Metoder som drama, dikt og humor er derimot en formidlingsmåte vi ikke er like vant til i Norge.

   

Households in Distress har brukermedvirkning og empowerment som overordnede prinsipper. Når et nytt orphan center skal dannes, må landsbybefolkningen ta kontakt med HID. En representant fra denne organisasjonen kommer til landsbyen og har et orienteringsmøte. På dette møtet blir det informert om programmet og klargjort at det er landsbybeboerne selv som må gjøre jobben og identifisere sine egne problemer. Landsbyen skal utfordres, og samtidig motiveres. Det er viktig å få flest mulig av landsbybefolkningen med, og etter hvert skal senteret være selvhjulpent. Å oppfordre til kollektiv tenkning er en viktig del av arbeidet som blir gjort. Det er viktig å få folk til å innse at de foreldreløse barna er alle sitt ansvar, selv om det ikke er deres egne barn. Barna er tross alt framtida. Hvis de ikke får omsorg og mat, kan de utvikle seg til å bli kriminelle eller voldtektsmenn. Målet er at landsbyfolket skal få et eierforhold til orphan centeret. Støtte blir gitt i form av rådgivning, opplæring og enkelte materielle ressurser som esler og såkorn.

   

I landsbyen Mambwe oppstod det et problem med ressursfordelingen. Det var litt uenighet fra Housholds in Distress om hvor mye ansvar som skulle legges på landsbybeboerne i forbindelse med å løse dette problemet. En representant fra HID mente de skulle klare å løse saken selv, mens en annen mente at en komité som representerer HID burde settes på saken.  Det vil si at landsbyen alltid har mulighet til å få hjelp hvis de ikke klarer å ordne opp på egen hånd, men i utgangspunktet skal landsbyen selv ordne opp i problemer som oppstår så langt det er mulig.  Dette er et konkret eksempel på empowerment. Å fortelle landsbyfolket, og spesielt barna, hvilke rettigheter de har er også en del av empowerment-tenkningen.

 

Et annet eksempel på empowerment, er at landsbyene skal definere sine egne problem ovenfor kommunen hvis de har et prosjekt de vil ha utført. De må også komme med egne løsningsforslag før prosjektet settes i gang.

    

Som tidligere nevnt vil vi legge vekt på hva vi observerte når vi var med et Home Based Care-team ut i felten. Vi hadde på forhånd forberedt oss mentalt på møtet med AIDS-syke, men også på å fokusere på samhandling mellom hjelper og pasient. Etter at alle seks hadde hatt hver sin dag ute i felten, satt vi igjen med mange forskjellige tanker og følelser angående det vi hadde opplevd. Det er trolig flere grunner til dette, men en av hovedgrunnene er nok at vi reiste ut med ulike team og til ulike steder. Det varierer hvordan de ulike teamene utfører sin praksis, selv om prinsippene de arbeider etter i hovedsak er de samme. Noen deler ut mat og penger, mens andre kun deler ut kosttilskudd og medisiner. Hva som er god praksis i forhold til dette er de ulike hjelperne uenige om. De som deler ut mat og penger, sier at man skal gi av sin overflod. De som kun deler ut medisiner og kosttilskudd, sier at man ikke skal gjøre pasienten for avhengig av seg. I det siste tilfellet kan vi trekke paralleller til empowerment og sosialt arbeid i Norge. Det å gi av sin overflod kan nok ikke kalles et prinsipp, men det vil nok bedre pasientens livskvalitet på kort sikt. Det er vanskeligere å si noe om følgende på lang sikt.

  

De fleste som jobber i et Home Based Care- team, har ikke sosialfaglig bakgrunn. Noen av hjelperne er psychosocial counsellors, men de aller fleste er sykepleiere. Likevel var fagspråket oss i mellom svært likt. Det er søstrene som har startet dette programmet, men en langsiktig målsetting er at lokalbefolkningen skal overta helt etter hvert. De er allerede i gang med å myndiggjøre folket. Noen av oss var med innfødte hjelpere og da foregikk all kommunikasjon på det lokale språket. Mange i landsbyen kan ikke engelsk, og det er da nødvendig at det er en bemba-snakkende person på hvert team.

 

 De av oss som var med et team til Mpulungu, fikk være med på både hjemmebesøk og ”kontorarbeid”. Pasienter som var så friske at de kunne gå, kom selv til helsestasjonen som var rigget opp for anledningen. Der ble de undersøkt før de fikk utdelt medisiner. Noen av oss reagerte negativt på denne utdelingen av medisin, fordi det virket litt rotete og tilfeldig hvilke og hvor mange piller den enkelte fikk.

   

Personvern er viktig i sosialt arbeid i forhold til HIV og AIDS, spesielt fordi det å være HIV-positiv kan føre til stigmatisering og utstøting fra familien og samfunnet. Å overholde taushetsplikt er et viktig prinsipp. Spesielt VCT jobber etter dette.

 

En metode som drama er veldig mye brukt som informerende og forebyggende arbeid rettet mot HIV og AIDS i Mbala. Dette syntes vi var en veldig spennende måte og informere på. Vi var så heldige å få være til stede under en slik dramaforestilling. Denne kvinnegruppen var finansiert av sykehuset og informasjonen var dreide seg spesielt om programmet PMTCT. Kvinnene tiltrakk seg oppmerksomhet og folk ved hjelp av sang, dans og trommer. Forestillingen handlet om tre kvinner som testet seg og fikk vite sin HIV-status. Hvordan ektemennene reagerte på at konene hadde testet seg og testresultatet, var en viktig del av historien. Selv om historien og temaet var alvorlig, var humor et virkemiddel som ble brukt gjennom hele forestillingen. Det at det var kvinner som også hadde roller som ektemenn var i seg selv ganske festlig! Etter forestillingen var det noen ord fra en helsearbeider – en oppfordring til å teste seg - og utdeling av flygeblad.

  

Andre som bruker drama som metode er peer educators, antiAIDS klubber og forskjellige kvinneorganisasjoner. Dikt er også et virkemiddel som vi selv fikk oppleve når vi var i kontakt med kvinnegruppa SWAAZ. Disse, for oss, nye metodene gjorde virkelig inntrykk!

  

Tidligere i oppgava har vi skrevet om arbeidet som blir gjort av World Vision. Vi var til stede en dag World Vision hadde matutdeling. Folka som ble tildelt mat, ble ropt opp etter lister. Dette fikk oss til å tenke på hvor stigmatisert tildelingen av støtte er på sosialkontorene i Norge. Men vi fikk ikke inntrykk av at de som kom hit, følte seg skamfulle over å motta hjelp. De var åpne og blide og håndhilste på oss.

  

Det har vært utrolig spennende å se hvordan sosialt arbeid uttøves i et annet land med helt andre forutsetninger enn det vi er vant til fra Norge. Få av dem vi har vært i kontakt med kaller seg sosialarbeidere, men likevel har fagspråket og metodene man jobber etter, overraskende mye til felles. Vi har lært veldig mye i løpet av prosjektperioden vår i Mbala, ikke minst har vi utvidet perspektivet vårt.

 

 

 

 

 

 

Avslutning

 

Etter å ha tilbrakt over tre uker i Mbala, har vi fått ett bredt bilde av hvordan det jobbes mot HIV/AIDS. Vi fikk inntrykk av at det meste arbeidet inneholder elementer av forebygging, enten det gjelder forebygging av smitte eller videre spredning av viruset. Metodene som brukes i arbeidet er mange, og vi ble overrasket over at vi kjente igjen det meste fra lærebøkene våre.

 

Førforestillingene våre stemte ikke helt overens med virkeligheten vi har sett i Mbala. Vi har snakket masse rundt seksualitet og HIV/AIDS, både med fagpersoner og privatpersoner. Det har gitt oss et inntrykk av at temaet er mindre tabubelagt enn vi trodde. Likevel ser vi at det fortsatt må jobbes videre med å minske stigmatiseringen av HIV smittede og AIDS syke.

 

Det har vært vanskelig å få svar på hva slags forhold folk har til HIV/AIDS og arbeidet som blir gjort i forhold til dette. Størstedelen av tida vi var i Mbala brukte vi til å snakke med fagpersoner. Tilsatte ved sykehuset fortalte oss at det var mye redsel og lite kunnskap rundt HIV/AIDS, og at dette fører til stigma. Etter å ha blitt fortalt om så mange program og tiltak som har som formål å informere om HIV/AIDS, ble vi overrasket over at noen av de vi snakket med ikke hadde fått informasjon om pandemien. De fleste hadde imidlertid kunnskaper om temaet og hva som blir gjort i forhold til dette i Mbala.

 

Flere organisasjoner har som mål at den nye generasjonen skal holde seg AIDS-fri. Vi har fått inntrykk av at de som jobber med denne problematikken i Mbala har stort pågangsmot og tro på fremtiden. Vi har sett unge foreldreløse gutter dramatisere og proklamere dikt om konsekvensene av HIV/AIDS med et brennende engasjement. Likevel var svarene på intervjurunden i hovedsak negative med tanke på fremtiden i forhold til pandemien. En person sa imidlertid at han så lyst på fremtiden fordi folk endelig begynte å innse problemet. Som en av søstrene sa; ”Tidligere var det vi som måtte kjempe for å få lokalbefolkningen til å innse hvilket omfang HIV/AIDS har. Nå er det de som kjemper for å få oss til å innse at det må gjøres mer for å stoppe spredningen.”